Lang vei frem

Den vanlige søndagsfølelsen har gnagd i hele dag, men i dag er den verre enn vanlig. Jeg har så mange prøver fremover at jeg ikke engang orker å tenke på det. Stressssss.

Jeg klarer ikke å slutte å lure på hva som hadde skjedd hvis jeg bare plutselig en dag hadde nektet alt. Ligget i sengen hele dagen, droppet skolen og alle andre forpliktelser. Kuttet uten å gidde å bry meg om at noen hadde sett sårene, drukket meg full og bare levd. Ville det hjulpet?

Ville noe egentlig hjulpet akkurat nå? Jeg kan rømme fra livet mitt på utsiden, men på innsiden vil det alltid være det samme.. Håpløst.