Lang vei frem

source/weheartit

Jeg trenger å få dette ut, men advarer at det kan bli veldig rotete og langt.

JA, jeg er bedre. Tror jeg. Eller, jeg er bedre, men det er så skummelt å si de ordene. For når jeg sier det skapes forventninger. Plutselig tror hjernen min at jeg er frisk, at de vonde tankene er mindre vonde. Forventninger og håp betyr for meg skuffelse fordi det alltid ender med å gå nedover igjen. Det er vanskelig å håpe, og vanskelig at det begynner å gå bedre, ironisk nok.

Flere dager de siste ukene har jeg grått meg i søvn. Hulket høyt og sårt. Jeg har vært nær å finne frem alle pillene og bare svelge dem med en flaske vin eller to. Likevel er det noe som er forandret. Et lite håp finnes plutselig. Jeg vet ikke hva som skjedde, det bare kom. Det er selvfølgelig veldig positivt og alt det der, but then again, forventningene.. Det er liksom ekstra vondt når jeg knekker sammen fordi jeg hadde håpet at det ikke ville skje. Før var det mer sånn "selvfølgelig skjer det", for de vonde følelsene var der hele tiden, alltid. De er der fortsatt, men i mindre grad.

Det er skummelt å bevege seg utenfor den samme, gamle psyke verdenen jeg har levd i det siste halvannet året. Det som skremmer meg aller mest er redselen for å falle tilbake. Jeg er livredd for det, fordi jeg vet at det skjer. Det er litt sånn som når du sitter så godt i sofaen med teppe over deg og spiser godteri, og så ser du at PCen begynner å gå ut av strøm, og du vet at du må hente lader, men du bare utsetter det lengre og lengre, helt til det bare er 1% igjen. Sånn er det nå. Jeg vet at det kommer tilbake, det gjør det alltid. Håper bare at jeg ikke faller for hardt når det skjer, for da er det jo hvertfall sikkert. Det at det aldri blir bedre over lengre tid.

Humøret mitt svinger som aldri før. I det ene øyeblikket lever jeg, virkelig lever, og i et annet så samler jeg piller i håp om å få nok til å aldri mer våkne. Uansett hva som skjer kommer jeg til å angre hvis jeg ikke nyter de fine øyeblikkene jeg har, så jeg prøver så godt jeg kan. Jeg er så utrolig heldig som har så fantastiske mennesker rundt meg, jeg må bare bli flinkere til å slippe dem inn og la dem hjelpe. Jeg gir meg hvertfall ikke. Enda.

/weheartit

Jeg er flau over hvor dårlig jeg har vært til å blogge i det siste.. Føler bare ikke at jeg har noe særlig å komme med.

Uansett. Jeg var hos psykologen tidligere denne uken og det gikk ikke veldig bra. Ikke at det gikk dårlig, bare at jeg ikke får snakket om de tingene jeg vil snakke om fordi timene går så fort og det bare blir snakk om "uviktige" ting. Jeg har en del ting som jeg vil snakke om, men det blir liksom aldri helt rom til det, og før jeg vet ord av det er timen over.. Innerst inne tror jeg at det er fordi jeg har gitt opp. Jeg gjorde et forsøk på å vise henne glimt av meg bak Fasaden, men hun forstod ikke. Kanskje er det min skyld, at jeg ikke prøvde hardt nok eller at jeg er pyse, hvem vet. Det eneste jeg vet er at jeg i løpet av noen uker står uten psykolog, uten et trygt nettverk rundt meg hvis det skulle gå riktig galt igjen. Jeg er alene, igjen, enda dårligere rustet til å takle motgang. Og motgangen kommer. Tro meg.

Jeg vet at det høres veldig pessimistisk ut og at jeg ikke burde tenke sånn, men jeg vet at det kommer til å gå nedover igjen. At bak oppoverbakken viser det å seg en lang, bratt nedoverbakke. Jeg er bare redd fordi jeg vet at jeg ikke har et nettverk rundt meg denne gangen.

Forresten! Gratulerer med dagen i morgen, 17.mai, alle sammen!

Når alt raser sammen, og du bare kan ligge der. Kjenne på det. Du kan ikke ringe noen, du er helt alene. Så får du en melding, og i et lite sekund tør du å håpe at det er noen som forstår og bryr seg, men nei. I meldingen står det "Tar du med toppen min i morgen?". Du skrur av mobilen for å slippe å forholde deg til noen. Så kommer tårene, og det fortsetter helt til du er helt tom. Du tenker på livet ditt, hvor meningsløst alt er. Hvordan alt bare faller sammen rundt deg. Skolen, venner, familien.. Alt. Du vil bare slippe.

Ord kan gjøre så vondt, men de kan også redde liv. Hadde noen bare sagt eller gjort noe den gangen.. Du hadde ikke trengt til å dø. Unnskyld for at vi ikke skjønte. Du er den fineste stjernen på himmelen, vi kommer aldri til å glemme deg.

/weheartit

Gråt. Stille, nesten uhørlig. Motvillig setter jeg meg i sengen. Vil helst løpe langt bort, men jeg må tenke på pappa. Det betyr så mye for ham at jeg bor hos ham nå. Jeg må klare å holde ut. Hulking, høyere enn før. Ansiktet er begravd i hendene, jeg tør ikke annet enn å bare sitte der. Jeg hører pappa gå opp trappene og blir nødt til å legge meg under dynen. Pusteproblemer. Fosterstilling. Tårene som renner uten stopp. Jeg klarer ikke være der mer, skrur på lyset, går ned i stuen. Ikke trygt, men tryggere. Enda mer gråt. Sånn fortsetter det i flere timer. Helt til kroppen ikke klarer mer. Den faller sammen, hulkingen stopper. Øynene glir motvillig igjen. Så går det noen timer før jeg våkner igjen, livredd. 

Jeg fant et insekt i sengen min i går og dette ble resultatet. Jeg kan ikke gi opp nå, må bare tåle det. For pappa. Sov i en time på skolens hvilerom og halvsov resten av skoledagen. Folk stiller så mange spørsmål, og jeg kan jo skjønne det, men jeg vil ikke snakke. Ikke med dem.

Jeg kjenner ikke igjen meg selv.

Kjære alle AUFere, alle pårørende, kjære alle sammen. De siste dagene har de gått gjennom grusomme detaljer når de har gått gjennom offer etter offer i rettssalen. Det er vondt for veldig, veldig mange, og jeg vil bare si at jeg tenker på dere, alle sammen. Pass på hverandre.

Jeg har egentlig ikke så mye mer å si, alt faller i skyggen av dette.

Jeg er så lei. Forstår ikke hvordan livet mitt ble så innviklet og slitsomt. Fasaden river til seg alle krefter, nå har jeg ingen igjen til å prøve å takle dette..

/weheartit

Generelt går det vel litt.. hva skal jeg si... bedre? Hater egentlig å skrive den setningen, for hver gang jeg har nærmet meg, har det skjedd noe som gjør at alt raser igjen.. Men jeg tror faktisk at det har begynt å gå litt bedre hvis man skal se på det store bildet. Og det skal man vel?

Håpløsheten viser seg litt sjeldnere, og faktisk har selvmordstankene begynt å avta litt. Jeg har fortsatt problemer og vonde tanker, men bare i bittelitt mindre grad enn før. Som om jeg endelig får en pause fra nedoverbakken som har preget hverdagen min det siste halvannet året. 

I redsel for å høres skikkelig slem ut nå, tror jeg faktisk at en del av dette skyldes alt annet som har skjedd rundt meg i det siste. Rettssaken, blant annet, har tatt mye oppmerksomhet og tanker, og det har blitt om mulig enda viktigere enn før å ta vare på vennene mine som er direkte berørt. Med andre ord har det vært noen vanskelige uker med rettssaken, men det har også bidratt til å få tankene over på noe annet enn meg selv.

Jeg tenker fortsatt veldig på hva jeg skal gjøre med behandling og sånn, fordi selv om det kan gå litt bedre i perioder vet jeg av erfaring hvor fort det kan snu. Senest for noen dager siden hadde jeg sammenbrudd hvor jeg ikke trodde jeg kom til å overleve natten, så jeg tror det er trygt å si at jeg ikke på langt nær er over "kneika" enda.

Forresten: I ukene fremover skal jeg bo hos pappa, forresten, og på det punktet går det ikke bedre, så jeg gleder meg ikke sånn kjempemye..

Jeg har mareritt om ABB..

Jeg er utmattet etter noe som virker som verdens lengste natt. Jeg våknet sikkert 5 ganger bare av at jeg frøs før jeg endte med å lukke vinduet, for så å våkne gjentatte ganger av varme.. Feber, tett nese, vond hals og verkende hode, strålende! Trøster meg med at det er langt bedre å være fysisk syk enn psykisk, jeg får hvertfall tankene litt bort fra håpløsheten. 

Da jeg begynte hos psykologen min hadde jeg ekstremt store problemer med skyldfølelse ovenfor pappa. Jeg bor ikke hos ham og selv om det var til mitt beste så hadde jeg store problemer med å takle det. De siste ukene har det begynt å gå mye bedre med det. Jeg bygde opp en slags vegg mot skyldfølelsen, og for en lettelse det var å slippe å ha dårlig samvittighet dagen lang. Det gikk så bra, men nå i det siste har veggen blitt revet ned. 

Pappa tenker ofte ikke over hva han sier, og noen ganger kan det bli veldig feil for meg. For eksempel sier han "det hadde vært kjempehyggelig om du kom og sov her noen dager da!" eller "jeg gleder meg så mye til du kommer, det blir så hyggelig!". Høres snilt ut, eller hva? Det er jo det han mener, men for meg river det ned en del av veggen jeg har bygget opp hver gang han sier noe sånt. Hele meg verker av dårlig samvittighet og selvhat. Alle de gamle, kjente tankene dukker opp. Tårene presser på mens jeg prøver å finne på noe annet å gjøre så pappa ikke ser det. 

Jeg har akkurat vært hos han og hele meg verker. De gamle tankene er tilbake og jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å bygge opp veggen denne gangen.. 

Tentamen i dag. Tentamen, også kalt "den store konsentrasjonsdagen". Jeg orker ikke engang tanken på det.. Før var det vennene mine som var motivasjonen til å komme på skolen, men nå er det helt motsatt. Jeg ødelegger alt og føler bare at jeg glir mer og mer unna dem. 

Er ikke superoptimistisk akkurat. Blir det for ille får jeg dra hjem..

/weheartit

Jeg trekker beina opp mot haken. Hele kroppen rister i høylytt gråt. Hulking. Lydløse skrik. En stemme som hvisker "hjelp meg". 

Vennene mine er forskjellen mellom liv og død. De er alt, og det er vondere enn noe annet at jeg ødelegger det. Hver dag ødelegger jeg litt og litt. Jeg merker at de er lei av at jeg er negativ og deprimert, selv om de er forståelsesfulle. Jeg bebreider dem ikke, jeg er et helvete å ha med å gjøre når jeg er langt nede. Lager krangler av ingenting, tror alle hater meg, er negativ hele tiden.. Listen er lang. Jeg klarer ikke stoppe det, til tider ser jeg ikke engang noe vits i det. De hater meg jo. 

Jeg forstår ikke hvordan jeg kan være så dum. Jeg skyver dem bort, en etter en, og det er så ubeskrivelig vondt.

Depresjon, gi meg tilbake livet mitt.

/weheartit

For en koselig dag!

Dagen startet med at jeg forsov meg, selvfølgelig. Våknet opp fra en fin drøm og hadde minimalt med lyst til å gå på skolen. Jeg tvang meg selv med et lite håp om at onsdagen skulle bli litt bedre enn onsdager pleier å være og rakk faktisk skolen(!!!). 

De første timene hadde vi gym, så det gikk helt fint, men i garderoben stresset jeg så sykt med å skjule leggen min med kutt og arr. Jeg tror ingen så det, men jeg så at noen så ned på leggen min, så det kan hende, men jeg er jo overoppmerksom også da.

Resten av skoledagen gikk til å deppe. Jeg var dødstrøtt og skyldte på det hvis noen spurte. Mot slutten av dagen skulle vi ha elevsamtaler med læreren og dette var da vi hadde den læreren jeg møtte på BUP. Jeg tenkte han kom til å ha forståelse, helt til han åpnet munnen. Ut av ham kom en lang tale om hvor ukonsentrert, umotivert og irriterende jeg er å ha i klassen. Jeg la meg langflat i starten, sa at jeg var klar over det og at det ikke hadde noe med faget eller han som lærer å gjøre. Jeg forklarte tydelig at dette hadde noe med meg og mitt personlige liv å gjøre, og at det er noe jeg jobber med. Svaret jeg fikk: "Ja, du har helt rett, dette har med deg som person å gjøre, og bare så du er klar over det så kommer du til å slite kraftig neste år hvis du fortsetter som dette." Takk skal du faen meg ha, drittsekk. Koselig med en aldri så liten utskjellelse en onsdag formiddag. Hatarar kjem til å hate, eller kva? Heldigvis hadde jeg en av bestevennene mine til å trøste meg, så etter en liten stund kom jeg over det verste.

Ellers fortsatte dagen med at jeg fikk beskjed om at en av mine nærmeste venner har tatt overdose, og nå får jeg ikke tak i henne, så jeg er mildt sagt livredd.

For en dag. Jeg har ikke hatt en så bra dag på mange måneder! 

Første mai har alltid vært en viktig dag for AUF, men i dag var den ekstra spesiell. Vi feiret den til ære for de AUFerne vi savner så sårt. Vi var på Youngstorget i Oslo og gikk i 1.mai-toget gjennom byen. Da vi begynte å gå med flaggbærere og Eskil Pedersen i spissen, begynte tilskuerne å klappe. De klappet for AUF, for Eskil, for oss. Det må være den mest fantastiske følelsen jeg noen sinne har hatt. Jeg hadde klump i halsen hele veien, og det får jeg fortsatt hvis jeg tenker på det. Så mange mennesker som bryr seg og som ønsker å vise støtte, det betydde så mye at jeg ikke har ord.

AUFere er de mest fantastiske menneskene jeg vet om. Jeg blir så glad av å være med dem. Jeg er så uendelig stolt av å være en del av verdens beste organisasjon. 

Det har forresten ikke bare skjedd fine ting i dag. Alexander Dale Oen gikk bort tidligere i dag. Hvil i fred, varme tanker til venner og familie.

Jeg husker så godt den dagen da jeg satt i bilen med mamma. På radioen snakket de om at stadig flere ektepar skilte seg, og jeg ble livredd. "Mamma, lover du at dere aldri skal skille dere?" spurte jeg, og jeg husker hvor beroliget jeg ble da mamma svarte at det skulle de selvfølgelig ikke gjøre. 

Som seksåring raste verdenen min sammen. Mamma brøt løftet sitt som hun sikkert hadde glemt allerede. Jeg hadde ikke glemt det, det kommer jeg aldri til å gjøre. For hun brøt løftet sitt, hun lovet noe hun ikke kunne holde. 

Jeg har et problem med tillit. Jeg har en grense, en grense nesten ingen får komme innenfor. Grensen er det som prøver å beskytte meg fra å bli såret, men det er også den som gjør at jeg ikke kan bygge ekte tillit. Ingenting er vondere enn å slippe noen innenfor Grensen for så å bli såret, det har skjedd før og skal aldri skje igjen. 

Ikke engang psykologen min får komme innenfor, og nå skjønner jeg hvorfor. Jeg prøvde å slippe henne inn, og det var ikke langt unna, men hun forstod ikke. Hun tok ikke hintene eller signalene, og nå er det ødelagt, alt sammen.

Grensen er hellig.

The man who can't be moved - The Script 

Sangen jeg fant trøst i den dagen jeg fikk vite at du ikke var her lengre. Da mamma kom hjem med tårer i øynene og fortalte hva som hadde skjedd. Sangen jeg hørte på den dagen du skulle begraves, da jeg satt på skolen og prøvde å smile så ingen skulle spørre. Alle visste, men ingen spurte den dagen. 

Vi savner deg sånn.. Håper du har det bedre nå, engel♥

For meg er det verste med kutting dagen etter. Der og da, gjerne sent på kvelden, tenker jeg ikke på konsekvenser. Jeg bryr meg ikke, vil bare få bort trangen og smerten i et lite øyeblikk. Når jeg våkner dagen etter angrer jeg nesten alltid. Jeg tenker at det kunne vært unngått, at jeg var svak som ga etter. Så tenker jeg på sommeren. Arrene. Plutselig er konsekvensene helt klare foran meg. Angeren blir overveldende. Jeg hater dagen etter.

Noen ganger, når mamma er borte, går jeg inn på rommet hennes, finner frem smykkeskrinet og tar ut gifteringen hennes. Så sitter jeg der, med ringen i hånden og tårer i øynene, og så tenker jeg på den tiden da mamma og pappa var unge og lykkelige. Og hva som gikk galt. Om det var noe jeg gjorde, eller noe jeg burde gjort..

Er det min skyld at dere skilte dere? At jeg ikke orket å bo hos deg mer, pappa, at jeg er redd?

Unnskyld for at jeg ødelegger familien vår. At jeg gir alle skyldfølelse fordi jeg ikke bor hos pappa. Alle syns så synd på ham, på grunn av mitt valg, mine problemer. Jeg vet at dere er sinte, skuffet og lei dere, og jeg vet at det er min skyld, alt sammen. Så unnskyld. Unnskyld for at jeg aldri kan gjøre ting bra nok og at jeg ødelegger for dere.

Jeg trenger at du forstår, pappa. Du har rett til å være lei deg og sint, men du må vite hvorfor jeg flyttet fra deg. Jeg er redd, sliten og lei. Jeg vet du syns det er idiotisk at jeg er redd for insekter og at jeg tvang skadedyrkontrollen til å komme til huset ditt. Jeg syns også det er dumt at jeg er så redd, men jeg har ikke valgt dette. /privat

I don't blame you if you hate me, I hate me too. Jeg vil bare at dere skal vite at jeg ikke har valgt dette.

Humøret mitt svinger så mye nå for tiden at jeg ikke engang klarer å følge med selv. Akkurat nå er jeg i sånn "care"-humør, jeg klarer ikke bry meg om noen ting.

Jeg skal arrangere fest i kveld og jeg orker ikke bry meg om pappa merker noe. Før ville jeg sikkert ikke engang turt å gjøre dette i det hele tatt, mens nå tenker jeg bare "fuck alt, jeg er ung". Tåpelig tankegang, hahah, jeg vet, men jeg har to eldre rebell-søsken som har gjort både det ene og det andre som er verre enn dette. Han kan jo ikke være sur i all evighet?? 

Jeg bryr meg ikke så mye om skole lenger, heller. Avgangsfagene er en ting, de har jeg hvertfall skjerpet meg litt i, mens i alle de andre gir jeg blaffen i. Jeg byttet på å sove og å bråke i timene, så det er vel ikke egentlig så rart at lærerne hater meg.. Guess what? Jeg bryr meg ikke om de hater meg, for jeg hater dem og. Heheheheheheh.

Helt ærlig hater jeg litt alt og alle for tiden. Jeg har gitt opp å bli bedre fra depresjonen, så da får jeg heller leve mens jeg fortsatt lever, så kan jeg ta sorgene i morgen og heller revurdere om jeg skal gidde å leve mer. Fuck alt, jeg er ung.

Sant SU er bedre enn AUF?
Ingenting er bedre enn AUF!

Er du født i 95?
Ja.

Har du fått noen diagnoser?
Regner med at du mente psykiske, så ja; depresjon og insektsfobi.

Skammer du deg over å gå til psykolog, er du åpen om det?
I starten skammet jeg meg, men nå som jeg har blitt vant til tanken og gått dit en stund, har det blitt så vanlig at jeg ikke tenker så mye på å skjule det som jeg gjorde før. Det er utallige venner og bekjente som vet om det, så sånn sett kan man vel si at jeg er åpen om det, men det spørs også veldig hem det gjelder. For meg har det vært vanskeligst å si det og snakke om det med de aller nærmeste, mest fordi jeg er redd for at de skal bekymre seg.
Så nei, jeg skammer meg ikke. Jeg har også funnet ut at det er utrolig mange fler enn jeg først trodde som går til psykolog, så i min vennegjeng er det ikke lengre noe tabu.

Holder du på med selvskading enda?
Jeg har ikke kuttet på en god stund nå, men skadetankene melder seg stadig oftere for tiden. Forskjellen er nok at tankene ikke har vært like kaotiske i det siste som det de var en stund, og det er når kaoset melder seg at jeg får kuttetrang. Det er nesten litt ille når man har holdt seg så lenge, og så venter man bare på skuffelsen hvis man sprekker..

Skal du fortsette hos en annen psykolog, når du slutter hos den du har nå?
Det er hvertfall planen, ja, selv om det nok ikke blir på BUP.. Depresjonen min er jo ikke alvorlig nok til det. Jaja, det sies at man lærer best av å feile, og da jeg valgte å underdrive i så stor grad til psykologen feilet jeg stort. Nå er jeg hvertfall veldig motivert til å være ærligere hvis/når jeg får ny psykolog.

Har du en bestevenn? Hva heter h*n?
Jeg er så heldig å ha flere venner som jeg kategoriserer som mine aller beste, men ønsker ikke å navngi dem. Jeg er evig takknemlig for all støtten jeg får fra bestevennene mine, jeg kunne nok ikke klart det uten dem.

Favorittmat?

Taco, ehehe. 

Har du søsken? Hvor mange?
Ja, jeg har en storesøster og en storebror. 

Hva heter du, egentlig?
Marie.

Snakker du ofte med vennene dine om depresjonen?
Nja, det varierer veldig. Når jeg er som verst snakker jeg ikke med noen, men sånn til vanlig kan det være at jeg forteller litt. Dessverre er jeg alt for flink til å klamre meg fast til Fasaden og late som om alt er bra. Jeg snakker faktisk oftere om selve behandlingen enn om følelsene mine, det er liksom litt lettere. Mange av vennene mine vet om at jeg går til psykolog og sliter, men ikke at det er en depresjon. Uansett hva de vet, så betyr det utrolig mye å vite at jeg kan snakke med dem hvis jeg vil.

Selv når jeg ikke er på mitt verste ser jeg på selvmord som en mulig løsning. Jeg har ikke energi nok til å se fremover, og hvis jeg klarer det, ser jeg bare mørke. Håpet er ikke der lengre, jeg er overbevist over at jeg alltid kommer til å slite psykisk i en eller annen grad. Jeg har jo hatt korte perioder midt inni mørket der følelsene og tankene mine faktisk har vært normale, men det varer aldri.. Jeg våger ikke lengre å håpe på grunn av redselen for skuffelse. 

Jeg lever på overtid, det føles ikke som om det er meningen at jeg skal være her. Hadde jeg bare hatt gutsen til å gjøre det...

Skolen går virkelig ikke bra. De siste dagene har jeg bare sittet der, stille, og håpet at ingen stiller meg spørsmål eller prøver å muntre meg opp. Jeg er så ubeskrivelig lei av å høre såkalte motivasjonstaler om hvordan alt ordner seg til slutt bare man holder ut og tenker positivt. Jeg hater det! Hvis det er det de skal si, så foretrekker jeg å være alene. Jeg orker ikke høre på det mer, kan de ikke bare skjønne det?

Jeg tør ikke å gå ut av timene. Hva hvis lærerne spør? Hva skal jeg svare når de spør hva som er galt, når ingen ting er rett? Uansett er det de færreste lærerne som faktisk har forståelse, og det absolutt siste jeg trenger nå er folk som ikke forstår, dem er det nok av. Faen heller, jeg forstår ikke engang selv.

Jeg er håpløs.

Faen som jeg angrer. Er det mulig å bli så pysete? Psykologen har lovpålagt taushetsplikt, og jeg klarer fortsatt ikke å fortelle henne ting.

"Du er for frisk til å oppta en psykologplass" Virkelig? Ville hun sagt det hvis jeg hadde fortalt alt? Om selvmordstankene, kuttingen, håpløsheten som river i meg bak Fasaden? Sikkert ikke, og det er min skyld. Jeg er dømt til å mislykkes. For en gangs skyld gikk noe i riktig retning i livet mitt, jeg gjorde en forskjell for meg selv.

Well done, Fasaden, du vant. Som alltid. 

Husk spørsmålsrunden HER!

Jeg har brukt hele livet mitt på å skjule hva jeg føler for andre. Å fortelle til mamma at jeg går til psykolog er noe av det vanskeligste jeg har gjort, men i dag er jeg så glad for at jeg klarte det, spesielt på dager som dette.

Fine mammaen min fikser opp som vanlig! Da hun skulle til psykologen min i dag snakket vi lenge om hva hun skulle ta opp, og kom frem til at hun skal snakke om videre behandling. Altså, mest sannsynlig slipper jeg å slutte i behandling, men med ny psykolog.

Kanskje lettere sagt enn gjort, men hvis det blir sånn at jeg får ny psykolog, så skal jeg prøve mer enn noen gang å være ærlig. Jeg skal prøve å fortelle om kuttingen og selvmordstankene. Jeg må bare pine meg gjennom dette i starten, for da er listen lagt så jeg slipper å bryte gjennom med ny informasjon etter mange måneder meg behandling. Hvis det er logisk? 

Husk spørsmålsrunden HER!

Hodet mitt er et fullstendig kaos og jeg klarer ikke skrive for tiden, så hvis det er stemning for det kjører jeg en spørsmålsrunde!

Spør i vei om hva som helst:)

DREP MEG.

Jeg tar selvkritikk. Jeg har ikke vært ærlig nok mot psykologen og nå får jeg svi for det. "Siden jeg skal slutte snart tror jeg vi kan begynne å tenke på å avslutte behandligen din, nå som det virker om om vi har kommet et stykke. Hva tenker du om det?"

Hva jeg tenker? Jeg føler meg forlatt, skuffet og som om jeg har fått et hardt slag i magen. Det har jeg jo egentlig også. Jeg er ikke i nærheten av klar til å avslutte behandlingen. Jeg har det ikke bedre, og jeg føler meg ikke bedre rustet til å takle ting nå enn før. Ja, jeg har lært mye om meg selv, men det betyr ikke at jeg er frisk? Jeg er ikke klar.

Det verste er at dette er min skyld. Det er jeg som ikke har vært ærlig nok, bagatellisert problemene mine. Jeg har løyet, underdrevet og unngått. Innerst inne håpet jeg at hun ville forstå det, se forbi Fasaden. Jeg tok feil.. Selvfølgelig gjorde jeg det. Ingen kan vite noe når jeg ikke selv sier det. Jeg skulle så gjerne klart å si det, men dette er første psykologen jeg går til, og jeg har fortalt mer enn jeg noen gang har gjort, bare ikke nok.

Ja, jeg kan si at jeg ikke vil avslutte og kan sikkert få ny psykolog hvis jeg ber på mine knær, men jeg vil ikke det. Hvis hun mener jeg er klar, så er jeg sikkert det, selv om hele meg skriker det motsatte. Jeg har jo alltids en mulighet til å begynne i behandling igjen hvis det går helt galt. Jeg har jo en sikkerhet i det.. Men det betyr ikke at det ikke er vondt. Jeg har blitt møtt med respekt og forståelse, bygd tillit til henne, men alt ble ødelagt det sekundet hun sa det. Alt.

Hvor jævlig må man egentlig ha det for å være viktig nok?

I dag startet rettssaken i 22.juli-saken. ABB skal få sin etterlengtede oppmerksomhet; hvert eneste ansiktsuttrykk, hver eneste bevegelse han gjør dokumenteres. Han er overalt.  Mannen som prøvde å drepe vennene mine.. 

Jeg blir kvalm. Tårene presser på hver gang jeg ser ansiktet hans. Ingen steder er fri sone. Det kommer til å bli ti ukers helvete. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å takle dette. Å se sorgen i øynene til bestevennen min, og til alle de andre vennene mine som er påvirket av det. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, for jeg klarer ikke dette. Jeg klarer ikke å se hvor jævlig vondt de har det, uten at jeg kan gjøre noe for å stoppe det.
Hva har de gjort for å fortjene denne smerten? Ingen ting. De er helt uskyldige.. Ti ukers helvete. 

Kvelden i går var jævlig og for å være helt ærlig ser jeg ikke så optimistisk på dagen i dag. For de som ikke har fått det med seg er det 16.april i dag, altså begynner 22.7-rettssaken. Jeg gruer meg mer enn jeg hadde trodd på forhånd, men jeg er faktisk ikke sikker på om jeg skal dra en dag i rettssalen eller ikke.. Det blir hvertfall ikke i dag, jeg får se det litt an.

Skjønner ikke helt hva som skjer med meg om dagen, det virker som om livet forsvinner foran øynene på meg og alt jeg kan gjøre er å stå med tårer i øynene og hviske at det ikke går bra. 

Det føles som om alt raser sammen rundt meg.

Jeg isolerer meg, og når jeg faktisk er med venner, så er alt så dritt at jeg ikke engang orker å prøve å være glad. Jeg krangler med mine nærmeste venner, føler de hater meg. Jeg har aldri vært en kranglete person, men nå blir jeg fornærmet for hver minste ting og tar alt i verste mening. Jeg holder alle på en viss avstand som en forsvarsmekanisme, just in case. 

Det er vanskeligere enn noen gang å konsentrere seg på skolen. Lærerne, samvittigheten, alle klager. Vennene mine kommer med "motivasjonstaler" om hvordan jeg skal klare å jobbe bedre. Jeg får lyst til å slå dem. Ingen vet hvor jævlig det er. Selvfølgelig vil jeg gjøre det dritbra i alle fag, men det er ikke så lett når hodet mitt er helt fullt og magen verker konstant.

Jeg føler at ingen liker meg, jeg liker ikke engang meg selv. Alle ville hatt det bedre hvis jeg bare hadde forsvunnet.. Jeg er helt ferdig, tømt for krefter og vilje. Jeg ser ingen vei ut, det er for mørkt.

Kvelden i går var ille. Jeg hadde lagt klare pillene, visste hvor alkoholen var, og det eneste som stoppet meg var at jeg ikke ville at mamma skulle finne meg. Det ble til at jeg sa til meg selv at jeg kunne gjøre det når som helst hvis det ble like ille, hvis jeg bare holdt ut nå. 

Jeg sprakk på selvskadingen. Det er ikke fysisk alvorlig, og jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var så ille psykisk heller. Da psykologen spurte meg rett ut hadde jeg sjansen til å bare svare "ja", men jeg valgte å ikke gjøre det fordi jeg ikke så på det som et problem. Eller, det er jo et problem, men jeg vil ikke ha hjelp for det. Jeg trodde faktisk at kuttetrangen hadde gitt seg etter to uker uten, men jeg tok visst feil. Dette skal bli siste gang, så slipper jeg å lyve mer om det.

Skal ut i kveld, så håper at kvelden ikke bare kommer til å bestå av depping.

Så vondt, alt sammen.

"Jeg vet du kan klare det" sier de. Han sier det, han også. Hvorfor skjønner ingen hvor vondt det er å høre? Ikke nok med at jeg har mine egne tanker som presser på, men mine nærmeste forventer også ting av meg!? Vanskelige ting. De forventer at jeg skal klare det, at jeg skal holde ut, være sterk. Hvorfor skjønner de ikke?

Jeg er desperat. Tankene surrer og gjør det vanskelig å tenke klart. Selvfølgelig skulle det ende sånn, i blod. Den klassiske regla; fosterstilling, kniv, tårer og smerter. Håpløshet. Den eneste klare tanken i hodet mitt er om jeg faktisk skal gjøre det. Dø, i kveld. 

Hvorfor forstår ingen hvor vondt det er? Hvorfor er alt de sier så feil? Jeg vil ikke høre de stakkarslige motivasjonstalene, jeg har hørt dem en million ganger før. Faen da, jeg vil være alene.

//privat

Jeg var unormalt nervøs før timen hos psykologen i dag. Det første som skjedde var at jeg møtte en lærer i venterommet på bup, heldigvis ble det ikke tid til å snakke sammen, så det gikk greit. Da jeg kom inn til psykologen fikk jeg beskjed om at vi skulle ta tester. Det gikk en del tid til å snakke om andre ting også, så jeg ble ikke ferdig med testene og vet ikke resultatene enda. Hun sa at det var for å kartlegge hvor på depresjonsskalaen jeg ligger samt å finne ut hva vi skal gjøre videre. Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for resultatene, men jeg er hvertfall veldig glad for at hun nå har gått gjennom symptom på symptom for å kartlegge ordentlig.

Så til den "beste" delen. På den ene testen ble det spurt om suicidalitet, og hun tok det nesten som en selvfølge at jeg ikke hadde selvmordstanker.. Men, flink som jeg er, så klarte jeg faktisk å si at jeg sliter med det (underdrev riktignok litt), og jeg er så utrolig glad for å ha sagt det, endelig. Nå kommer hun nok til å snakke mer om det, så nå føler jeg at jeg har gjort litt "min del av jobben" ved å ta initiativet. 

Neste uke får jeg vite resultatene av testene, så da får jeg nok også vite litt mer om veien videre. Trenger virkelig at noe skjer, jeg er så sliten av å bare gå dit uten at det skjer noe, time etter time, uke etter uke.. 

Jeg lever enda, dessverre. I morgen skal jeg til psykologen og jeg vet at jeg må prøve så godt jeg kan å fortelle om selvmordstankene. Gruer meg, mildt sagt. 

Hvorfor er det så vanskelig å si de ordene? Jeg skriver dem jo hele tiden uten engang å nøle, men å si dem, det er det som er utfordrende. Å slippe noen innenfor forsvarsmuren min skremmer meg så mye at jeg blir kvalm. Jeg sier hele tiden til meg selv at det ikke er noe vits i å si det til henne. At det ikke utgjør noen forskjell, hva skulle det vært? Innleggelse? Herregud, selvfølgelig kommer jeg ikke til å legges inn. Men jeg vet at jeg må si det, selv om det er vanskelig, så denne gangen skal jeg prøve. Virkelig prøve. 

Når hvert eneste åndedrag gjør vondt..

Før kunne jeg klamre meg til Fasaden, klare å lure hvem som helst med falske smil, men det går ikke lengre. Som oftest klarer jeg ikke å late som. Jeg er sliten, lei og jeg klarer ikke bry meg. Jeg ser at de rundt meg blir bekymret og lurer på hvorfor jeg er sånn, og jeg skulle ønske jeg kunne svare dem, men sannheten er at jeg ikke vet selv. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn som dette.

Tirsdag begynner hverdagen så smått. Jeg skal ikke på skolen på grunn av et hjemmeprosjekt jeg har med to i klassen, og jeg har egentlig ikke tenkt så alt for mye på det, ikke før nå. Jeg er redd. Jeg skal jobbe med prosjektet veldig lenge i morgen og ble plutselig superstresset for at jeg skal ødelegge for de andre. Jeg kommer til å bli en byrde som bare er negativ og ukonsentrert.. Mest av alt vil jeg ligge i sengen og bare forsvinne ned i bakken, men siden det er et gruppeprosjekt blir jeg nødt til å prestere, noe som passer dårlig akkurat nå for tiden. 

Jeg har bare verdens verste følelse av å ikke fungere i hverdagen, og mest av alt er jeg redd fordi jeg ikke vet hva jeg kan gjøre med det..

Hele meg verker. Tror kanskje jeg har deppe-hangover, hvis det finnes?

Kvelden i går var grusom, mer enn det trenger jeg vel egentlig ikke å si. Da jeg våknet i dag verket hodet, nakken og ryggen, og verst av alt snødde det ute. Jeg som var klar for vår og sommer? Det ble hvertfall en god unnskyldning for meg til å holde sengen og se på tv-serier. Jeg har med andre ord gjort minimalt med ting i dag, og likevel føles det som om jeg har løpt maraton. Jeg er utmattet.

Depresjonen går hvertfall ikke bort ved å ligge i sengen alene og synes synd på meg selv (dessverre), så jeg får bite tennene sammen og klamre meg til de sjeldne, men fine øyeblikkene. 

Ferien er snart over, alle snakker om at de har ladet batteriene og er klare til å starte på hverdagen. Jeg, derimot, er mer utmattet enn før jeg startet på ferien. 

For å oppsummere årets påskeferie må det sies at livet ikke har vært så alt for galt på dagene. Morgenene og kveldene var deriomot helt grusomme, og skillet ble så mye klarere da ikke skolen var i veien. De aller fleste kveldene ble jeg liggende i fosterstilling og bare gråte mens magen min føltes som et svart hull som prøvde å suge til seg mest mulig. Veggene i hytta er supertynne, og med farmor i rommet ved siden av, ble jeg ganske flink til å gråte stille.

Jeg har også vært mye redd, gått rundt med en konstant følelse av uro. Som om noe er helt feil, men jeg klarer ikke finne ut hva. 

Alt i alt, en slitsom ferie med noen lyspunkt. Egentlig gruer jeg meg mindre til hverdagen nå enn jeg gjorde i vinterferien, jeg tror kanskje det er fordi jeg er litt mer forberedt denne gangen, og overgangen blir nok ikke så stor som da. Pluss at jeg skal til psykologen igjen snart, det føles som et år siden sist, selv om det bare er halvannen uke.. Det må begynne å funke snart, det bare må. 

Hodet mitt er et konstant kaos. Jeg dras mellom å ville leve og å ville dø. Ikke leve på denne måten, men å bli bedre, friskere. Jeg tar meg selv i å tenke hvordan jeg lettest mulig kan ta livet mitt, hvor enn jeg er. Jeg tenker på hvem som ville kommet i begravelsen min, hvem som ville grått, og hvordan familien ville klart seg. Jeg har selv opplevd selvmord på nært hold og sett ødeleggelsene, og det er det som hindrer meg. At jeg ikke vil såre de menneskene jeg er aller mest glad i. Men jeg kan ikke hindre tankene mine når de popper opp i hodet hele tiden. 

Kort fortalt; jeg forstår ikke meg selv for tiden.

Elsker han meg virkelig? Er det fordi han kjøper dyre ting til meg at alle tar det som en selvfølge? Traumer, mye på grunn av ham.

Det virker som om han bryr seg så mye mer om alle andre enn om meg. Han tar seg ikke bryet å prøve å forklare ting som skjer i familien for meg, jeg får stadig høre om ting på helt tilfeldige måter, og finner ut at alle visste om det, alle unntatt meg. Når broren min forteller om studiene sine, hører han etter, stiller spørsmål, bryr seg. Hvis jeg forteller om skolen bryr han seg ikke, og prøver heller ikke å late som om han gjør det. Det eneste jeg får høre er "du må jobbe mer, fire er ikke bra nok".

Likevel har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke bor hos ham, at jeg valgte ham bort. Hvorfor? Fordi gode, snille pappa glimter til en gang i blant, og han betyr så mye for meg. Depresjonen sier at jeg skal føle at det er min skyld hvordan han blir når han ikke er snille-pappa, og jeg gjør det. Jeg føler at det er jeg som ikke er god nok, og jeg får skyldfølelse når alle snakker om hvor heldig jeg er som faktisk har en far som er glad i meg.

Problemene dine er ikke virkelige. Det er mange som har det mye verre enn deg, mennesker som har det virkelig ille, og som har opplevd mye verre ting enn deg. Ta deg sammen, din pyse. 

Jeg klarer ikke slutte å tenke sånn, selv om jeg er klar over at det er helt ulogisk. Da jeg fortalte om barndommen min til psykologen, måtte hun be meg om å slutte å underdrive. Hun hadde allerede snakket med mamma og visste hvilke ting jeg hadde vært gjennom. Ett eller annet inni meg må likevel kjefte på meg selv konstant, det er så slitsomt..